– Vi vet at førsteetasjen er helt avgjørende for at høyhusene skal bidra til et godt byliv. Lykkes vi med livet på bakkeplan, lykkes vi også med bygget, sier Mari Markman i A-lab. 

I årevis planla utviklere og kommunen boliger, kontorbygg og høyhus ovenfra og ned. Ofte startet planleggingen med høyden, konstruksjonen og økonomien i prosjektet. Førsteetasjen, der bygget faktisk møter byen, kom til slutt. Nå er rekkefølgen snudd. 

- Førsteetasjene – og høyhusene som helhet – må formes etter hvordan vi oppfatter omgivelsene. Våre sanser er utviklet gjennom møte med natur og omgivelser, og det preger hva vi instinktivt oppfatter som trygt og trivelig i et byrom – ofte uten at vi er klar over det, sier Maiken Alm, seksjonsleder utredning og sosial bærekraft i Multiconsult.

Hun understreker at det ikke bare er mangfoldet i tilbud som betyr noe for hvordan vi bruker byen. Selv små detaljer i fasader, gater og uterom kan vippe et sted fra attraktivt til avvisende. 

Når høyhusene møter bakken

Mari Markman er ikke i tvil om at de første erfaringene vi hadde med høyhus, har endret måten vi jobber med prosjektene.

– I noen av de første høyhusprosjektene vi jobbet med, var førsteetasjene det siste vi tenkte på. Det gjorde at vi i etterkant måtte bruke mye energi på å få dem til å henge sammen og skape gode byrom.

Erfaringen var tydelig: Variasjon i førsteetasjene er avgjørende. I dag det er det vanligvis en blanding av ulike tilbud og tjenester i førsteetasjene, slik at miljøet rundt kan trives.

– I nye prosjekter som i Bispevika og på Lilleaker i Oslo begynte vi isteden med å definere hva som skal skje på bakkeplan. Vi så på hvor vi kunne ha kulturtilbud, hvor det skulle være cafeer og andre møteplasser som skaper liv i gatene før vi begynte å tegne i høyden, fortsetter Mari Markman. 

La det bli liv – døgnet rundt

Et annet viktig lærepunkt fra de siste årene er at høyhusene må bidra til attraktive og inkluderende byrom. Å bygge høyt og tett sparer natur, men hvis byrommene på bakken ikke fungerer, risikerer samfunnet å få en tom by på bakkeplan.

I sine tidlige år var Bjørvika i Oslo preget av kontorbygg. Området hadde stor trafikk i løpet av arbeidstiden, men så fort arbeidsdagen var over, forlot de fleste området. Det var først da det begynte å komme alternative tilbud som cafeer og butikker, i tillegg til boliger, at området fikk liv utenfor arbeidstiden. 

Først kom Deichman, som gjorde området til en møteplass for de leselystne. Så flyttet Munch inn, som trakk turister, både fra Norge og det store utland. Det gjorde at Bjørvika fikk liv «døgnet rundt».

– Gratis møteplasser som bibliotek, lekeplasser og kulturtilbud fungerer som magneter for ulike typer mennesker, sier Maiken Alm i Multiconsult. Det gjør at mennesker vil oppholde seg der, og folk tiltrekker seg som kjent flere folk. 
Bjørvika har også blitt et populært badeområde, både om sommeren når folk drar til fjorden for å kjøle seg ned, og om vinteren når folk kombinerer en tur i badstuen med en iskald dukkert.

– At folk med helt ulike liv, rytmer og historier bruker området fra tidlig morgen til sen kveld - og gjerne hele året - kan faktisk være magi for byrommet. Når mange forskjellige mennesker finner noe som trekker dem dit, vokser også følelsen av fellesskapsfølelse. Og jo flere som kjenner på nettopp det, jo tryggere blir det, påpeker Alm. 

Høyhus som styrker byen

Høyhus gir byene mange muligheter. De kan bidra til fortetting i pressede områder, gi flere boliger nær kollektivknutepunkter og frigjøre areal på bakken til grønne lunger, møteplasser og byrom. 

Planlegges høyhusene riktig, kan de bidra til å styrke hele bystrukturen. Da må høyhusene ses på som en del av et levende bymiljø, som tar høyde for menneskene som bruker byrommet, og de behovene de har i hverdagen.

- Skal høyhusene bli et positivt tilskudd til nabolaget, må vi starte med å forstå stedet og nabolagene de skal inn i. Førsteetasjene må gi noe tilbake til folk som bor og lever her hver dag, sier Maiken Alm.

Med andre ord: Høyhus handler ikke bare om høyder og horisonter, men om hverdagsliv på bakkeplan. Og det er nettopp her mye står og faller.

- For at høyhusene vi bygger fremover skal lykkes, må vi sikre gode overganger mellom byggene og sørge for at folk faktisk ønsker å ta områdene i bruk. Det gjør vi ved å ta førsteetasjen først, avslutter Mari Markman.